Sopptur

Kommentar fra Farmor
Tidspunkt 7. november, 2010 klokken 15:12

Her kommer en historie fra Farmor: En gang for nesten hundre år siden bodde det en gutt som het Tore (egentlig Tore Johannes) høyt oppe i fjellet på en bondegård.Han bodde der sammen med moren sin og to små søsken. Det var morfaren hans som eide bondegården. Han het også Tore. På gården hadde de både kuer, sauer, høner og en gris. Men de hadde ingen traktor (den var ikke funnet opp ennå) og de hadde ingen hest fordi det gikk ikke noen vei til gården, bare en liten sti stupbratt nedover til sjøen. De kunne selvsagt hatt en hest til å ri på, men de kunne ikke bruke den til å dra tunge lass. Så da måtte morfaren til Tore være «hest». Hver gang de skulle handle mel som moren og mormoren til Tore bakte brød av, bar morfaren hans svært tunge melsekker på ryggen opp den bratte stien.
Men dette var bare innledningen til den egentlige historien som hendte en sommer da Tore var åtte år. Han pleide å være med morfaren sin og hjelpe til på gården hele sommeren. Noe av det viktigste arbeidet var å samle høy til dyra så de kunne ha mat om vinteren. Om sommeren gikk de ute og spiste gras lenger oppe i fjellet. Graset som skulle tørkes til høy, slo de først med ljå og la det til tørk på bakken. Mesteparten av graset fant de lenger oppe i fjellet. Da var Tore med morfaren sin og hjalp til . Først ristet han graset som morfaren hadde slått, fint utover som et teppe. Så håpet de at det ikke skulle regne på noen dager, ellers ville det ta lang tid før det tørket. Når graset var tørt, gikk de tilbake . Hvordan tror du de fikk det med seg hjem til låven? Jo, morfaren til Tore måtte bære det på ryggen. Først la de to store tau ned på bakken. Begge tauene lå dobbelt. Så hjalp Tore til med å rake høyet sammen og legge det oppå tauene i en kjempesvær dunge. (Tore måtte bære riven opp og ned) En gang de bar hjem høy husker Tore veldig godt. De hadde laget et svært høylass og strammet tauene godt. Så løftet morfaren høyet på ryggen og de begynte på hjemveien. Tore hoppet og spratt ved siden av med riva på skulderen. Han likte å springe både oppover og nedover bratte bakker. Han brukte aldri sko om sommeren og han stakk seg aldri på kvister og steiner for fotsålene hans var blitt som skosåler av å springe barfot nesten halve året.
Morfaren hans gikk med lange skritt ved siden av. Han kunne ikke springe, for det var ikke helt lett å holde balansen med det store høylasset på ryggen. Endelig var de hjemme, og han kunne løsne tauene og velte høyet ut på låven. Han skulle akkurat til å kaste lasset ned til resten av høyet som var på låven, da hørte de plutselig en raslende lyd og fikk se noe som rørte på seg inne i høyet. Både Tore og morfaren bøyde seg ned for å undersøke. og begge reiste seg fort opp da de fikk se hva det var. Det var en hoggorm! De så tydelig sikksakkstripene på ryggen. Tenk, morfaren hadde båret ormen på ryggen den lange veien ned til gården uten å vite det! De visste at å bli bitt av en hoggorm kunne være farlig. Det var fryktelig langt til lege fra denne fjellgården og Tore hadde to små søsken som også sprang barfor omkring på gården. Derfor bestemte morfaren seg raskt for å drepe ormen. Han snudde seg i full fart og tok en staur som stod ved veggen. Han måtte være snar så ikke ormen rakk å gjemme seg i resten av høyet. Fort bøyde han seg ned og slo til hodet på hoggormen. Tore stod ved siden av og rakk nesten ikke å bli redd. Hoggormen døde med en gang. og både Tore og morfaren hans pustet lettet ut.
Dette er en sann historie, for han som bar med seg hoggormen på ryggen er tipp-tippoldefaren din!

Jeg likte å høre på da faren min, (som er oldefaren din ) fortalte om da han var liten og bodde oppe på fjellgården, og denne historien måtte han fortelle mange ganger.
Og nå har du også fått høre den !

Beste hilsen Farmor

Kommentar fra august
Tidspunkt 7. november, 2010 klokken 15:38

Takk, men det med hoggormen har jeg hørt før. En eller annen fortalte meg om det. (Når jeg tenker meg om var det faktisk du som fortalte det! Eller kansje det var en annen historie, ikke vet jeg…)

Kommentar fra august
Tidspunkt 7. november, 2010 klokken 15:40

Kommentaren var ikke for å klage, altså!

Kommentar fra Farmor
Tidspunkt 7. november, 2010 klokken 18:09

Jeg var ikke helt sikker på om du hadde hørt denne hoggormhistorien. i\I alle fall syntes jeg det var artig å skrive den. Det har jeg aldri gjort før. Jeg tror også du kan få vite litt mer om hvordan oldefaren din hadde det da han var liten når du leser denne historien. Jeg vet dessverre svært lite om oldeforeldrene mine da de var små, for ingen har skrevet om dem.